Arabiens geografi og klima – Topografi og betydning

Arabia er den største halvøya på jorden, ¹ og er en tredjedel av størrelsen på Europa. ² Den ligger mellom breddegradene 13° og 32° N og lengdegradene 35° og 60° Ø, og regnes som en del av det store ørkenbeltet, som strekker seg fra Atlanterhavet, nær kysten av Nordvest-Afrika, til Thar-ørkenen i Nordvest-India. ³ Den er dannet av krystallinsk bergart som utviklet seg samtidig med Alpene. ⁴

Som en halvøy er den omsluttet av vann på tre sider: Rødehavet i vest, Den persiske golfen i øst og Arabiahavet i sør. Den danner den sørvestlige fløyen av Asia, forbundet med Afrika av Sinai-ørkenen og Egypt. ⁵ Den arabiske halvøy har en form som et uregelmessig rektangel. I nord er den avgrenset av Palestina, den syriske ørkenen og deler av Irak. Mesopotamia-dalen (dalen mellom Eufrat og Tigris) og Persiabukta ligger i øst, mens Det indiske hav og Adanbukta ligger i sør. ⁶ Det arabiske hav, som er en forlengelse av Det indiske hav, ligger også i sør. Rødehavet og Sinai-ørkenen ligger i vest. ⁷ Kongeriket Al-Hirah lå i øst. ⁸

Geografisk sett går halvøya og den syriske ørkenen sammen i nord uten noen klar skillelinje. En tenkt linje fra Akababukta i vest til Eufrat-Tigris-dalen (Mesopotamia) i øst kan betraktes som den nordlige grensen av Arabia. ⁹ Noen anser de nordlige grensene til Saudi-Arabia og Kuwait som Arabias avgrensninger.

Det totale arealet av Den arabiske halvøy er omtrent 1 200 000 kvadratkilometer (nesten 3 100 000 kvadratkilometer). Lengden på den arabiske halvøy som grenser til Rødehavet er omtrent 1 200 miles (1 900 km), mens den maksimale bredden, fra Jemen til Oman, er omtrent 1 300 miles (2100 km). Øya Socotra, som ligger omtrent 200 miles sørøst for fastlandet i Det indiske hav, har sterke etnografiske bånd til Arabia. Politisk regnes den som en del av Jemen. I moderne tid er Arabia delt inn i forskjellige stater eller politiske splittelser mellom dem, den største politiske inndelingen i regionen er Saudi-Arabia; som etterfølges i størrelse av Jemen, Oman, De forente arabiske emirater, Kuwait, Qatar og Bahrain. ¹⁰

Arabia i istiden

På den tiden da Europa lå tørt og isete under istidens isbreer, var Arabia et territorium dekket av skoger og beitemarker, og vannet av tre mektige elver. Etter hvert som jorden snurret rundt sin akse, og skorpen kastet seg, steg her og minket der. Som følge av dette endret årstidene og klimaene seg, smeltet isen og Europa våknet til liv, men den arabiske regionen ble til en ørken. Nedbøren ble så liten at elvene tørket ut; jungelen forsvant og sanden feide over engene. ¹¹ Det er funnet bevis for at den nordlige arabiske ørkenen en gang var et fruktbart og godt vannet land og opprettholdt en stor semi-nomadisk befolkning. Klimaforholdene i oldtiden må ha formet store regioner med en behagelig temperatur og rikelig vannforsyning. Imidlertid kan Arabia i dag - bortsett fra i visse oaser og langs grenseregionen - bare støtte en nomadisk eller semi-nomadisk befolkning. ¹²

Arabias topografi

I henhold til de fysiske egenskapene er den arabiske halvøy delt inn i tre regioner:

1. Arabias ørkener.
2. Vest- og sørkysten av Arabia, inkludert fjellkjeder og sletter. Det inkluderer Hijaz, Tihama, Asir-fjellene, Jemen, Hadramaut, Dhuffaar og Oman.
3. Det sentrale platået i Arabia, inkludert østkysten og halvøyas flater. Denne regionen inkluderer Najd, Yamamah, Qusaim, Tay-fjellet, Al-Ahsa, Qatar, Kuwait og Bahrain. ¹³

Arabiske ørkener

Omtrent 450 000 kvadratkilometer av Arabia består av ren ørken ¹⁴, som inkluderer Al-Rub Al-Khali, Al-Nafud, Al-Dahna og Al-Badiyat Al-Sham.

Al-Rub Al-Khali

Den største ørkenen i Arabia er Al-Rub Al-Khali, som strekker seg fra den sørøstlige delen av Arabia til den sentrale delen av Arabia, ¹⁵ og strekker seg over et område på 660 000 kvadratkilometer. ¹⁶ Det er en av de største sandørkenene i verden. Den nyeste generasjonen av offentlig tilgjengelige satellittbilder avslører romlig varierte sanddynmønstre kategorisert etter et bredt spekter av sanddyntyper. Orienteringen, skalaen og morfologien deres endrer seg vitenskapelig fra sentrale til perifere sanddynesoner. ¹⁷ De store sanddynene i Rub Al-Khali er målt til å variere fra 50–250 m i høyden. ¹⁸

Mesteparten av Rub Al-Khali får mindre enn 50 mm nedbør, mens noen områder får til og med mindre enn 25 mm i gjennomsnitt. Dermed er de fleste delene av Rub Al-Khali vannløse, ufruktbare, øde områder og tynt bebodd av beduinstammer, og sporadiske besøkende som oljeletere. ¹⁹ Vannbrønner er svært sjeldne, og de fleste ligger til og med hundrevis av kilometer fra hverandre. Sandstormer er vanlige, og hvis noen ved et uhell setter seg fast i dem, er det vanskelig å komme seg ut i live. ²⁰

Mange viktige regioner i Arabia ligger på forskjellige sider av Al-Rub Al-Khali. På nordsiden av denne enorme ørkenen ligger Al-Ahsa eller Bahrain, Oman ligger i sørøst, mens Hadhramaut og Mahra ligger i sør. Sana'a, den berømte byen i Jemen, ligger sørvest for Al-Rub Al-Khali. Den ligger ved kysten av Arabiahavet og Rødehavet. DaIslam kom til Arabia, var denne byen sentrum for kristendommen. Asir og Najran ligger ved kysten av Rødehavet vest for Al-Rub Al-Khali. Rødehavet møtes nord for Asir, i et lite område kalt Tihamah, som er et fragment av Hijaz. Najd ligger nord for Al-Rub Al-Khali, mens Hijaz-landet ligger vest for det. Ørkenen Irak og Syria ligger også nord for det. ²¹

Al-Nafud

Al-Nafud ligger i den nordvestlige delen av Arabia. Det er den nest største ørkenen i Arabia, 1280 kilometer fra Al-Rub Al-Khali i nord. Al-Nafud består av et stort ørkenområde og flere mindre seksjoner. Den store kalles Al-Nafud Al-Kubra, mens de mindre seksjonene inkluderer Al-Nafud Al-Batra, Al-Nafud Qanifaza, Al-Nafud Al-Sir og Al-Nafud Al-Shaqiqah. Det regner bare om vinteren, noe som lar ørkenplantene vokse. ²² Al-Nufud er et land med hvit eller rødlig sand som blåser opp i høye sandbanker eller hauger og dekker et massivt område i Nord-Arabia. Det er et vannløst tørt land bortsett fra sporadiske oaser. ²³

Al-Dahna

Al-Dahna strekker seg sørover fra den nordøstlige kanten av Al-Nafud til den nordvestlige grensen av Al-Rub Al-Khali (det tomme kvarteret), og forbinder dermed de store ørkenene i Arabia. Den inneholder syv hovedsandrygger, som er atskilt fra hverandre av gressletter. ²⁴ Al-Dahna betyr bokstavelig talt det røde landet, og den har blitt kalt Al-Dahna fordi ørkenen har en rødlig sand som sprer seg fra den store Nufud i nord til Al-Rub Al-Khali i sør, og utfolder en stor kurve mot sørøst og utvider seg til en avstand på over 1,800 kilometer. Derfor blir den ofte referert til som en bue av rødlig sand. Den vestlige delen er av og til kjent som Al-Ahqaf eller sanddynelandet. På eldre kart er Al-Dahna generelt angitt som en del av Al-Rub Al-Khali. Al-Dahna får periodisk regn og blomstring på beitemarkene og forblir attraktiv for beduinene og deres husdyr i flere måneder i året. I løpet av sommersesongen blir imidlertid regionen øde. ²⁵

Al-Badiyat Al-Sham (Den syriske ørkenen)

Al-Badiyat Al-Sham eller den syriske ørkenen strekker seg nordover fra den arabiske halvøy og dekker store deler av det nordlige moderne Saudi-Arabia, østlige områder av Jordan, sørlige deler av Syria og vestlige Irak. Det er en tørr villmark som i gjennomsnitt får mindre enn 125 mm nedbør årlig. Regionen er i stor grad dekket av fjell laget av avkjølt gammel lava som dannet et nesten ufremkommelig gjerde mellom de befolkede områdene i Levanten og Mesopotamia-dalen frem til vår tid. Den sørlige delen av ørkenen, som vanligvis er kjent som Al-Ḥammad, er befolket av en rekke vandrende klaner og oppdrettere av arabiske hester. ²⁶

Wadi Sirhan er en berømt dal i denne regionen, som har vært en viktig handels- og transportrute mellom Syria og Arabia siden antikken. Det finnes oaser på begge sider av dalen, hvor forskjellige menneskelige bosetninger befinner seg. I oldtiden, mens de reiste på denne ruten, oppholdt arabisk-syriske karavaner seg i disse dalene. Det finnes høye fjellkjeder på øst-, vest- og nordsiden av Badiyat Al-Sham (den syriske ørkenen). Khalid ibn Walid krysset denne ørkenen på fem dager med en komplett muslimsk hær for å slå seg sammen i Syria. Sanden i Badiyat Al-Sham er hvitaktig snarere enn rødlig. ²⁷

Al-Harrah (vulkaner)

En overflate av riflet og sprukket magma som dekker sandstein kalles Al-Harrah (الحرّۃ) på arabisk. Et stort antall vulkanske soner finnes i de vestlige og sentrale områdene av den arabiske halvøy og sprer seg nordover så langt som østlige Hawran. Rundt tretti av slike Harrah-soner er oppført av geografer. Det siste vulkanutbruddet fant sted i 1256 e.Kr. ²⁸

Fjellkjeder i Arabia

Arabia grenser i sør og vest til fjellkjeder i varierende høyde, som når rundt 4 200 meter i sør og omtrent 3 000 meter i nord. Fra Hadramaut i sør går disse fjellkjedene nesten parallelt med kystlinjen, gjennom Jemen, Asir og langs hele Hijaz, samt byene Mekka og Ta'if, og forbinder fjellkjedene i Sinai, Palestina, Jordan, Syria og Libanon. I den østlige regionen er det små fjellkjeder, spesielt i Oman, hvor Al-Akhdar-fjellet stiger til en høyde på rundt 3 000 meter. På vestsiden av halvøya stiger fjellene ganske bratt, og skiller et smalt kystlinjebelte med slette og relativt fruktbart land. Fjellregionen i vest har en gjennomsnittlig høyde på omtrent 1200 meter. ²⁹

Det arabiske platået

Det viktigste orografiske trekket ved den arabiske halvøy er det store platået i Arabia, med sin høye sørvestlige kant som leder Rødehavet og sin lange, milde skråning mot nordøst til slettene i Mesopotamia samt dypet av Persiabukta. Det arabiske platået, både i sin østlige og vestlige ende, er avgrenset av orografiske landskap av mangfoldig karakter. Mot øst, som okkuperer landene i Oman, ligger rynkekjeder som antas å være fysisk forbundet med de i Sør-Persia. Fjellsystemene i Syria og Palestina ligger vest på halvøya, som danner et essensielt trekk ved landskapet. ³⁰

Klimaet i Arabia

Arabia er en av de varmeste og tørreste regionene i verden. ³¹ Krepsens vendekrets går gjennom midten av Rødehavet og over midten av Det arabiske platået til Muskat i Omanbukta. Arabia ligger i fortsettelsen av det ekstratropiske høytrykksbeltet i Sahara, mens Palestina, Syria og Irak ligger i fortsettelsen av Middelhavsbeltet. ³² Derfor er klimaet på alle disse stedene relativt ekstremt sammenlignet med mange andre deler av verden. Det er veldig varmt gjennom sommeren og ganske kaldt om vinteren. Om vinteren faller temperaturen noen steder i nord og sør langt under null grader celsius. ³³

Om sommeren ligger Arabia innenfor verdens varmeste sone. Gjennomsnittstemperaturene i juli overstiger enkelte steder 35 grader Celsius. Varmen ved kysten av Arabia stiger til mer enn i andre deler av regionen på grunn av den fuktige luften forårsaket av fordampning fra Persiabukta eller det innlandsliggende Rødehavet. ³⁴

Siden Arabia ligger i den tørre subtropiske sonen, ligger hovedruten for jetstrømmen, som regulerer kanalen til atmosfæriske lavtrykk, nord for Pontic-fjellene i Tyrkia i sommersesongen. Mens denne ruten for jetstrømmer dekker den nordlige Arabiabukta og beveger seg sørover i vintersesongen. Bare kystlinjen ved Arabiahavet drar i begrenset grad nytte av monsunens bane. ³⁵ Nedbøren er lav og ujevn. Dermed er menneskelige bosetninger bare begrenset til områder med permanente vannkilder, oaser eller områder der vanning er mulig.

Hyppige sykloner, med karakteristikker av vestvindbeltet, er vanlige om vinteren. De avsetter fuktigheten sin på Libanon og åsene i Palestina, eller på den andre vollen formet av Anti-Libanon-fjellet. Når vinden har krysset disse to vollene, blir de tørre, slik at den syriske ørkenen og den nordlige delen av den arabiske ørkenen også blir tørre. Hele stripen er regnfri og opplever ekstremt varmt vær om sommeren. Tørke forekommer i Arabia på grunn av beliggenheten i høytrykksbeltet, samt den høye omgivelseskanten som fanger opp fuktighet og ikke lar den nå innlandet. ³⁶

Dermed hindrer fjellkjedene i sør og nord monsunregnet fra Det indiske hav, og om vinteren regnet fra Atlanterhavet og Middelhavet, fra å komme inn i det indre landet. Derfor er nedbøren vanligvis svært lett i de fleste deler, men det er sporadiske kraftige regnskyll mange steder, inkludert Mekka, Medina, Ta'if og Riyadh. Eksistensen av en rekke daler eller elveleier indikerer at landet i oldtiden muligens var fuktigere, og det var rikelig med nedbør i regionen. ³⁷ Etter disse regnskyllene dukker ørkenens tøffe pastorale planter opp. I Nord-Hijaz er de avsidesliggende oasene, hvorav den største dekker et område på rundt ti kvadratkilometer, den eneste kilden til bosatt liv fordi fem sjettedeler av befolkningen i Hijaz var nomader. ³⁸

Innbyggere i Arabia

Den arabiske halvøy har vært befolket fra den tidligste forhistoriske perioden og frem til vår tid. ³⁹ Historikere har delt innbyggerne i Arabia inn i to grupper, «innbyggerne i byene» og «innbyggerne i ørkenen». ⁴⁰ Beduinene eller «ørkenens innbyggere» var nomadiske stammer som vandret fra sted til sted på jakt etter nok vegetasjon til å holde saueflokken og geitene sine i live, ⁴¹ mens innbyggerne i byene slo seg ned i ett område fordi de var kjent med hvordan de skulle dyrke jordene og mais. De hadde også intern handel og eksport med andre land, og kan dermed klassifiseres som mer sofistikerte og kultivert enn beduinene. ⁴² Mekka regnes som den eldste byen i Arabia, hvis gamle navn var Becca eller Baca. ⁴³

Kjennetegn ved beduinlivet

Nomader hadde ikke noe ønske om et fast liv, ettersom de var i konstant bevegelse for å søke beite og oppfylle sine nåværende ønsker. Den grunnleggende enheten i livet i ørkenen var ikke en stat, men en stamme. ⁴⁴ Stammen anerkjente generelt ikke privat eiendomsrett, men utøvde fellesrettigheter over beitemarker, vannkilder osv. Selv flokkene var til tider delt eiendom for stammen, og bare bærbare gjenstander var underlagt privat eierskap. ⁴⁵

På grunn av sin konstante bevegelse hadde arabiske beduiner ingen anelse om noen universell lov eller noen generell politisk orden. De aksepterte aldri noe som var imot total frihet for individet, familien eller for stammen som helhet. Bosatte mennesker, derimot, gikk med på å gi bort mye av sin autonomi i bytte mot fred, sikkerhet og velstand, enten til gruppen eller til en absolutt hersker, men ørkenmennene ga aldri bort sin frihet for slike gevinster. ⁴⁶

I det arabiske beduinsamfunnet ble en gruppe sett på som en sosial enhet snarere enn et individ. Gruppen var knyttet sammen, tilsynelatende av nødvendigheten av selvbeskyttelse mot motgang og farer i ørkenlivet, men internt av blodsbåndet i den mannlige linjen som var det grunnleggende fellesskapsbåndet. ⁴⁷

En arabisk beduin inngikk ikke kompromisser når det gjaldt prinsippene om ære og integritet som kreves av det frie livet i ørkenen. Derfor har ørkenfolket aldri gått med på noen urettferdighet som er påført dem, men gjort motstand med all sin styrke. Hvis de ikke klarte å kvitte seg med urettferdigheten som ble påtvunget dem, ville de gi opp området og flytte ut til andre regioner i ørkenen. Disse omstendighetene ved ørkenlivet førte til dyrking og utvikling av fordelene og dydene tapperhet, gjestfrihet, nabobeskyttelse, gjensidig hjelp, storsinn og velvilje. Så disse egenskapene er sterkere og mer populære i ørkener og landsbyer, mens de er sjeldnere og svakere i byer og tettsteder. ⁴⁸

Livsgrunnlaget til en arabisk beduinstamme var avhengig av flokker og kveg, og av å invadere tilstøtende bosatte områder og passere med karavaner. De opprettholdt vanligvis et system med felles plyndring der varer plyndret fra de bosatte områdene nådde folket deres via stammene på grensene til de som befant seg i den indre delen av ørkenen. ⁴⁹

Regionens geografiske betydning

Den arabiske halvøy har alltid hatt en unik posisjon i regionen på grunn av sin geografiske beliggenhet. Den har alltid vært utilgjengelig for utlendinger og inntrengere på grunn av ørkenene og den tørre naturen, noe som har gjort det mulig for folket å leve med full frihet gjennom tidene, uavhengig av tilstedeværelsen av to tilstøtende mektige imperier. Dermed beskyttet naturlig isolasjon og størrelse arabiske land mot utenlandske invasjoner. ⁵⁰ Denne geografiske isolasjonen gjorde det mulig for arabere, først og fremst nomadene, å være de beste representantene for den semittiske rasen, ikke bare biologisk, men også språklig, psykologisk og sosialt. Dermed bevarte den monotone konsistensen av ørkenlivet deres etniske renhet i århundrer. ⁵¹

Arabias eksterne beliggenhet og strategiske beliggenhet gjorde det til midtpunktet for de kjente kontinentene i den antikke verden, noe som resulterte i byggingen av sjø- og landforbindelser med andre nasjoner. Dermed ble det et sentrum for handel, kultur, religion og kunst. ⁵²

Derfor ble den hellige profeten også sendt til Arabia, men som en velsignelse for hele skapelsen. Han ble sendt dit av en rekke grunner. For det første hadde folket i Arabia verken blitt underlagt noen fremmed makt eller blitt styrt av noe land. For det andre hadde intet språk i noen region oppnådd slik perfeksjon som arabisk, som overgikk andre språk i uttrykksevne. For det tredje var det handelssenteret som ligger i krysset mellom Europa, Asia og Afrika. For det fjerde, hvis profeten Muhammed hadde blitt sendt til et annet land enn Arabia, kunne budskapet også ha blitt tilskrevet andre gamle tradisjoner i det valgte landet; derfor ble han sendt til den tørre regionen Arabia, som verken ble erobret av noen annen supermakt eller var i en forent tilstand.

• ¹  R. W. McColl (2005), Encyclopedia of World Geography, Facts on File Inc., New York, USA, Vol. 1, Pg. 710.
• ²  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29.
• ³  Abdulrahman Alsharhan, Zeinelabidin S. Rizk et al. (2001), Hydrogeology of an Arid Region: The Arabian Gulf and Adjoining Areas, Elsevier, Amsterdam, Netherlands, Pg. 7.
• ⁴  R. W. McColl (2005), Encyclopedia of World Geography, Facts on File Inc., New York, USA, Pg. 710.
• ⁵  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29.
• ⁶  Husein Haykal (1976), The Life of Muhammad ﷺ (Translated by Ismail Razi Al-Faruqi), Islamic Book Trust, Petaling Jaya, Malaysia, Pg. 8.
• ⁷  Safi Al-Rahman Al-Mubarakpuri (2010), Al-Raheeq Al-Makhtum, Dar ibn Hazam, Beirut, Lebanon, Pg. 21.
• ⁸  Husein Haykal (1976), The Life of Muhammad ﷺ (Translated by Ismail Razi Al-Faruqi), Islamic Book Trust, Petaling Jaya, Malaysia, Pg. 8-9.
• ⁹  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29
• ¹⁰  Encyclopedia Britannica (Online): https://www.britannica.com/place/Arabia-peninsula-Asia: : Retrieved: 20-03-20121.
• ¹¹  H. C. Armstrong (1934), Lord of Arabia, Arthur Barker Ltd., London, U.K., Pg. 11.
• ¹²  Henry Field (1932), The Ancient and Modern Inhabitants of Arabia, The Open Court, London, U.K., Vol. 46, Issue. 12, Article 4., Pg. 848-849.
• ¹³  Muhammad Raby Hasni Nadvi (1962), Geographia-e-Mumalik-e-Islamiyah, Maktabah Dar Al-Uloom Nadva Al-Ulma, Lucknow, India, Pg. 9.
• ¹⁴  Akbar Shah Najeebabadi (2000), The History of Islam, Darussalam, Riyadh, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 52.
• ¹⁵  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29-30.
• ¹⁶  Mohammed A. Al-Masrahy & Nigel P. Mountney (2013), Remote Sensing of Spatial Variability in Aeolian Dune and Inter Dune Morphology in the Rub’ Al-Khali, Saudi Arabia, School of Earth and Environment, University of Leeds, Leeds, U.K., Pg. 1.
• ¹⁷  Ibid.
• ¹⁸  Arun Kumar and Mahmoud M. Abdullah (2011), An Overview of Origin, Morphology and Distribution of Desert Forms, Sabkhas and Playas of the Rub’ Al-Khali Desert of the Southern Arabian Peninsula, Earth Science India, India, Vol. 4, Issue: 3, Pg. 105.
• ¹⁹  H. Stewart Edgell (2006), Arabian Deserts: Nature, Origin and Evolution, Springer, Netherlands, Pg. IXVI.
• ²⁰  Muhammad Raby Hasni Nadvi (1962), Geographia-e-Mumalik-e-Islamiyah, Maktabah Dar Al-Uloom Nadva Al-Ulma, Lucknow, India, Pg. 23-24.
• ²¹  Akbar Shah Najeebabadi (2000), The History of Islam, Darussalam, Riyadh, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 52.
• ²²  Muhammad Raby Hasni Nadvi (1962), Geographia-e-Mumalik-e-Islamiyah, Maktabah Dar Al-Uloom Nadva Al-Ulma, Lucknow, India, Pg. 26.
• ²³  Phillip K. Hitti (1970), History of the Arabs, Macmillan Education Ltd., London, U.K., Pg. 15.
• ²⁴  Encyclopedia Britannica (Online): https://www.britannica.com/place/Al-Dahna: Retrieved: 2021-06-07.
• ²⁵  Phillip K. Hitti (1970), History of the Arabs, Macmillan Education Ltd., London, U.K., Pg. 15.
• ²⁶  Encyclopedia Britannica (Online): https://www.britannica.com/place/Syrian-Desert: Retrieved: 2021-06-07.
• ²⁷  Muhammad Raby Hasni Nadvi (1962), Geographia-e-Mumalik-e-Islamiyah, Maktabah Dar Al-Uloom Nadva Al-Ulma, Lucknow, India, Pg. 29-31.
• ²⁸  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29.
• ²⁹  L. Dudley Stamp (1946), Asia a Regional and Economic Geography, Methuen & Co. Ltd., London, U.K., Pg. 106-107.
• ³⁰  L. Dudley Stamp (1946), Asia a Regional and Economic Geography, Methuen & Co. Ltd., London, U.K., Pg. 106-107.
• ³¹  Phillip K. Hitti (1970), History of the Arabs, Macmillan Education Ltd., London, U.K., Pg. 17.
• ³²  L. Dudley Stamp (1946), Asia a Regional and Economic Geography, Methuen & Co. Ltd., London, U.K., Pg. 109.
• ³³  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 30.
• ³⁴  L. Dudley Stamp (1946), Asia a Regional and Economic Geography, Methuen & Co. Ltd., London, U.K., Pg. 110.
• ³⁵  Abdulrahman Alsharhan and Zeinelabidin S. Rizk et al. (2001), Hydrogeology of an Arid Region: The Arabian Gulf and Adjoining Areas, Elsevier, Amsterdam, Netherlands, Pg. 18.
• ³⁶  L. Dudley Stamp (1946), Asia a Regional and Economic Geography, Methuen & Co. Ltd., London, U.K., Pg. 109.
• ³⁷  Muhammad Mohar Ali (1997), Sirat Al-Nabi and the Orientalists, King Fahd Complex, Madinah, Saudi Arabia, Vol. 1, Pg. 29.
• ³⁸  Phillip K. Hitti (1970), History of the Arabs, Macmillan Education Ltd., London, U.K., Pg. 17-18.
• ³⁹  Henry Field (1932), The Ancient and Modern Inhabitants of Arabia, The Open Court, London, U.K., Vol. 46, Issue. 12, Article 4. Pg. 847.
• ⁴⁰  K. Ali (1970), A study of Islamic History, Ali Publications, Dhaka, Bangladesh, Pg. 16.
• ⁴¹  Majid Ali Khan (1983), Muhammad (ﷺ) the Final Messenger, Sh. Muhammad Ashraf Publishers, Lahore, Pakistan, Pg. 42.
• ⁴²  K. Ali (1970), A Study of Islamic History, Ali Publications, Dhaka, Bangladesh, Pg. 16.
• ⁴³  Holy Quran, Al-Imran (The Family of Imran) 3: 96.
• ⁴⁴  Husein Haykal (1976), The Life of Muhammad ﷺ (Translated by Ismail Razi Al-Faruqi), Islamic Book Trust, Petaling Jaya, Malaysia, Pg. 15.
• ⁴⁵  Bernard Lewis (1966), The Arabs in History, Harper & Row Publishers, New York, U.S.A., Pg. 29
• ⁴⁶  Husein Haykal (1976), The Life of Muhammad ﷺ (Translated by: Ismail Razi Al-Faruqi), Islamic Book Trust, Petaling Jaya, Malaysia, Pg. 15.
• ⁴⁷  Bernard Lewis (1966), The Arabs in History, Harper & Row Publishers, New York, U.S.A., Pg. 29
• ⁴⁸  Husein Haykal (1976), The Life of Muhammad ﷺ (Translated by: Ismail Razi Al-Faruqi), Islamic Book Trust, Petaling Jaya, Malaysia, Pg. 15-16.
• ⁴⁹  Bernard Lewis (1966), The Arabs in History, Harper & Row Publishers, New York, U.S.A., Pg. 29.
• ⁵⁰  Safi Al-Rahman Al-Mubarakpuri (2010), Al-Raheeq Al-Makhtum, Dar ibn Hazam, Beirut, Lebanon, Pg. 21-22.
• ⁵¹  Phillip K. Hitti (1970), History of the Arabs, Macmillan Education Ltd., London, U.K., Pg. 8.
• ⁵²  Safi Al-Rahman Al-Mubarakpuri (2010), Al-Raheeq Al-Makhtum, Dar ibn Hazam, Beirut, Lebanon, Pg. 21-22.